Jeg er minste jenta i søskenflokken, og er oppkalt etter Inger-Lise Rypdal (som jeg for øvrig traff en gang i en klesforretning og sa akkurat det, og umiddelbart tenkte at det var noe av det teiteste jeg har sagt). Søstrene mine er også oppkalt etter 60-talls stjerner. May-Britt (eldste søster) etter May-Britt Andersen, søstra til Inger-Lise Rypdal, og Grethe (mellomste) etter Vesle Grethe (Kausland). Tripp trapp tresko-søstrene Karlsen, med ett år i mellom.
May-Britt er født 3 måneder for tidlig, og veide ikke mer enn en smørpakke. På 60-tallet var ikke prematurfødsler så vanlig, i alle fall ikke at babyen overlevde. Så May-Britt ble tullet inn i et tøystykke og lagt for død. Men plutselig skrek nurket, og kjempet til seg livet. Hun ble født i desember, og var en blond og fager jente med et vannvittig guttetekke.
Grethe er født 2 måneder for tidlig, og var en sinnatagg fra dag 1. Hun prøvde å drepe meg med salmiakk da jeg var baby og satte en kjøttbolle fast i halsen under en middag som liten. Hun ble blå i ansiktet og mamma og pappa kastet seg i en drosje for å komme seg på legevakten med henne. Da drosjen bråbremset for en fotgjenger spratt kjøttbollen ut og turen gikk rett hjem igjen. Hun ble født i januar og var mørk i håret med brune øyne og en sterk venstre hook.
Jeg ble født akkurat når jeg skulle og var blåøyd med kommunefarget hår. Altså – jeg var normal og kjedelig.
Jeg vokste opp på Torshov i en leilighet på 50 kvm med stefar, mamma og 2 søstre. Annenhver helg kom ungene til stefaren min og da var vi 6 unger. Stefaren min elsket dyr, og oppveksten besto også av mange dyr, hund, katter, ekorn, slanger, øgler, ferskvanns- og saltvannsakvarium, papegøye, beostær, rotter, hamstre, kaniner og skilpadde. Er det rart jeg nå har atopisk eksem som jeg fortsatt sliter med?
Vi hadde farmor på Fetsund som vi besøkte ofte, og jeg hatet bilturene hvor mamma og stefar satt foran og røyka rullings. Ved Fetsundbroen måtte vi alltid stoppe, så jeg kunne spy.
Vi hadde ikke sikkerhetsseler i bilen, og skulle vi på teltturer, brukte vi lastebilen som stefaren min hadde som glassmesterbil. Da lå vi ungene på planet med all oppakkinga og bikkja.
Vi hadde ikke sykkelhjelm eller knebeskyttelse, men sykla byen rundt allikevel.
I dag blir ungene stort sett født inn i trygghetsbobler, og vi passer så godt på dem at de nesten ikke blir selvstendige. De får egne rom, allergisikre dyner, vi røyker da for all del ikke inne, og skal ungene ut, så må alle mulige beskyttelser på. En kjøretur betyr bilseter, seler og trygghet. De sitter bak med iPoden sin, eller taster på mobilen. Hjemme sitter ungene foran TV’n med et eller annet spill eller PC’n og chatter.
Jeg synes virkelig at vi var flinkere til å aktivisere oss selv, vi som vokste opp på 70-tallet. Vi var stort sett ute, og måtte ropes inn til middag. Vi kappa land, spilte døball i bakgården eller hoppa strikk. Om vinteren gikk vi til akebakken ved Akerselva. Ved ”hønse-Louises hus” var en svær bakke. Vi hadde ikke akebrett, men brukte plastposer. Skled ned til enden av bakken hvor de hadde laget isbane. Vi balanserte på tømmerstokker i Akerselva og utforsket omgivelsene. Nå går ikke unger ut alene. De følges til parken og aker på de fineste kjelker mens mor står med en latte i den ene hånda og sms’er med den andre.
Jeg vil innføre 70-talls dagen hjemme hvor vi ikke ser TV, vi ikke rører PC’n, men setter oss ned og spiller spill og bruker dagen kun på hverandre. Tror du vi klarer det?
God fredag!
7 Responses to “Barn i tiden”
Sorry, the comment form is closed at this time.
hmmm…jeg vokste også opp på 70-tallet. Og tror min mor såå svært lite til meg da jeg var liten for jeg var ute fra morgen til kveld uansett vær. Og du har så rett så rett. Barna lever i en boble på mange måter og rustes kanskje ikke på samme måte som vi. Men, de har andre utfordringer som ikke vi hadde. Men, jeg kan si av erfaring som trebarnsmor at barn i dag er mye mer kjærlig mot hverandre. De viser sine venner nærhet og vennskap på en hel annen måte en det vi gjorde. Mine døtre og deres venner klemmer hverandre hele tiden. Deler godt og vondt. Jeg kan ikke huske at vi turte å vise en sånn nærhet til hverandre. Så kanskje på et nivå er de blitt mere moden?
Det har du helt rett i Tine, jeg synes også at barna viser stor omsorg for sine venner. Det er helt rørende å se hvordan de tar vare på hverandre. Vi lekte oss gjennom livet og ble voksne sent i forhold til dagens barn. De er små voksne allerede i 10-12-års alderen. Jeg synes det er litt trist også, for det er så befriende deilig å være barn lengst mulig. Voksen skal man være så veldig lenge:)
Åh…70-tallet hadde sine sider. Moro var det til tider, men ganske ubarmhjertig også. Utetid feks…vi måtte være ute selv om det 25 minusgrader med vind. Ikke så mye å finne på annet enn å stå og hakke tenner. Dessuten var voksen verden og barneverden mye mer adskilt den gangen, noe som definitivt hadde noe for seg.
Har du prøvd å sette 70-talls dagen ut i praksis? Jeg mistenker at mitt avkom hadde protestert høylytt.
Jeg vet ikke om du har rett at du var født ordinær…Men det er ikke noe ordinært over det nå lenger i hverfall..DU er flott og utrolig vakker…så det så
God helg!
Ps! Jeg er barn av 80 tallet og jeg er yngst av åtte…jeg måtte alltid ropes inn eller dras bort fra en bok..Jeg har vokst opp uten tv og radio og har dermed fått en livlig fantasi:) *hehe*
Mihoe: Jeg tror 70-talls dagen passer godt på hyttetur..hehehe. Ja, verden til barna var svært adskilt fra de voksne, men samtidig inkluderende. Jeg var husets beste drinkemikser når det var fest, og en gang drakk jeg alle slumpene. Hikk!
Pus: Du er helt klart født i feil tiår utifra oppveksten, men du ble jo også en søt og fin Pus:)
hehe.. tenk på meg som vokste opp på 60-tallet da! Jeg ble også døpt på sykhuset fordi jeg nok dessverre ikke hadde noen sjans her i livet. Vel, jeg ga meg ikke på tørra møkka og vokste opp til å bli en stabeis uten like.
Å vokse opp på 60-tallet var vel ikke så forskjellig fra 70-tallet. Jeg husker mitt første møte med TV. Det var Beatles-konsert! WOW! Det glemmer jeg aldri. Det fantes ikke barne-tv den gangen selvsagt. Hver lørdag da jeg var med mamma til byen fikk jeg en Frøken Detektiv- eller Bobseybarna-bok (de kostet 10,- den gangen). Brodern fikk en Matchboxbil (hele 5,- kr stk) – om han klarte å oppføre seg pent.
Hjelm fantes jo ikke den gangen nei, og jeg husker pappa var med meg da jeg skulle lære meg å stå på skøyter. Jeg hadde en heklet rosa lue som mamma hadde puttet et diiiigert skjerf i. hehe.. Jeg så ut en en marsboer. Mamma var jo så redd for at jeg skulle falle og slå hodet. Jeg falt og brakk armen istedet.
Og så falt jeg og brakk den ene fortanna, men det var en annen gang
Må litt småflaue innrømme at eg var en første i nabolaget som kjøpte trampoline med sikkerhetsnett… Er nok litt hysterisk på vegne av de søte små.. Og det er bedre å sikre dem enn å hindre dem. Alle ugene i nabolaget digger vår trampis da. De kan nemlig leke med ball uten at den triller ned og de kan hoppe i veggene og bli kastet tilbake