Jeg må skrive litt om livet og døden. De siste ukene har jeg mistet 2 bekjente. De var ikke spesielt nære, men deres nærmeste er ganske nære på livet mitt. Døden er kontrastfylt. Den ene som døde, bestemte selv at nå skal jeg dø. Han tok sitt eget liv. Beregnende ryddet han opp i livet, skrev brev til sine nærmeste og gikk døden lykkelig i møte. Dette fordi han hadde lidd av depresjoner i lange perioder av livet sitt, samt en hudkreft som kom i jula.
Den andre var optimist og livsnyter til det siste. Han har en ufattelig trist historie. Etter et julebord i 2003 kræsjet drosjen han satt i i Bogstadveien. Drosjen kjørte fort og senskader som er tydelige tegn på whiplash viste seg. Legene konsentrerte seg om dette, mens faktum var at det var kreft som utviklet seg. Derfor fikk kreften utvikle seg i rasende fart uten at det ble oppdaget. Først sommeren 2004, da han var så syk at han ble akutt innlagt og prøver ble tatt kom svaret. Uhelbredelig kreft. Men han kjempet en hard kamp. Han ville ikke dø. Han elsket livet. Til sist tapte han kampen og i går ble han begravet. Det var en sterk og vakker seremoni.
Dette livet som leves er jeg opptatt av at har innhold. Vi er alle ansvarlig for eget innhold og for egen lykke. Vi kan ikke forvente at livet og lykken skal falle ned i fanget på oss. Mange gjør nettopp det. Sitter hjemme og klager over alt fra sin vekt og utseende, hvor dårlige vennene er til å ta kontakt (og ikke gjøre det selv), hvor dårlig kjærlighetslivet er (og venter på at kjærsten tar ansvar, eller at drømmepartneren skal dukke opp), hvor jævlig slitsom jobben er (og ikke gjør noe for å endre situasjonen) og at alt blir bedre. Jeg skal ha det fint bare jeg går ned 5 kilo, bare jeg blir ferdig med den oppgaven, bare ditt og bare datt.
Min oppfordring til ALLE er: lev ditt liv i dag, ikke utsett det til i morgen. Elsk deg selv og din neste, akkurat slik du er og din neste er. Nyt øyeblikkene. Et smil fra et barn, et solstreif, en god replikk, et vennelig blikk. Gi kjærlighet og fjern hatet i sinnet ditt.
Og vær lykkelig!
Åh, bare så det er sagt – jeg er veldig lykkelig og glad i kjærsten min, barnet mitt, barna hans, vennene mine og familien min og hans. *Hjertebank*
7 kommentarer til “På liv og død”
Beklager, men kommentarskjemaet er nå stengt.
Sterkt å møte døden..det er helt sikkert. Men det jo som du sier..det setter livet inn i det riktige perspektivet. Etter å ha opplevd døden på nærthold legger jeg meg aldri og sover uten å ha ryddet opp i forhold til de jeg er glad i. Enn vet aldri hvor lenge enn har hverandre.. Jeg tror at når en opplever døden så blir kjærligheten sterkere, og da har døden vist meg noe viktig og det er jeg glad for.
Et innlegg til ettertanke. To triste historier, men så forskjellige. Minner oss på, som du så klokt sier, at vi må leve her og nå. Et gammelt ordtak sier: «Vi må leve mens vi gjør det, elske mens vi tør det.»
Det er så mye i livet man kan være takknemmelig over, om vi bare lukker opp øynene våre og SER. Vi er vår egen lykkesmed, det er sikkert og visst. Som du sier: Er man ikke fornøyd så er det eget ansvar og gjøre det bedre for os selv.
Vi lever våre liv gjennom historien vi forteller om oss selv. Om vi konstant snakker om det vi er misfornøyde med i steden for å fokusere på det som er bra, mister vi ett og annet på veien. Se opp, se fremover, se mulighetene, ikke begrensningene. Vi kan bli og være akkurat det vi vil!
Jeg blir rørt vennen. Og ja, jeg griper nå øyeblikket jeg. Livet er så skjørt så skjørt og de vonde øyeblikkene når man opplever tap setter livet i perspektiv. Kjærligheten er viktigst i livet. Dyrk den og lev den!! Takk for at du er min venn pus!!:o)) suss
Når noen velger å ta sitt liv er det ufattelig trist, og det er like ufattelig trist når mennesker man bryr seg om dør av andre årsaker.
Døden er så endelig, og de som ikke har gjort opp innen den kommer, får aldri gjort det. Jeg har selv opplevet døden på nært hold noen ganger, den er urettferdig og nådeløs, og man oppdager plutselig hvor viktig livet er. Hvor viktig det er å fortelle at man er glad i og at man savner, og hvor viktig det er å si takk når noen bryr seg.
I portrettet på NRK1 forrige søndag var Åse Kleveland gjest hos Morten Kroghvold. Hun sa noen utrolig sterke og viktige ord; «Om jeg skulle få beskjed om at jeg har et år igjen å leve…. Hvor fornøyd ville jeg vært med det livet jeg lever nå da? Hva ville jeg endret?»
Man vokser fra venner og kjente, oppretter nye kontakter - og livet leder oss stadig inn på nye veier. Det gjelder å nyte og å kanskje tråkke feil innimellom. Det er viktig å fortelle hva man føler og hvorfor, mens man lever. Ingen er synske og ingen kan ane hva man tenker og føler om man ikke sier det.
Leste inlegget dit å ble veldig rørt….. Har akkurat mistet min bestemor som var den meste livsglade personen jeg noengang har møtt. Hun døde i en alder av 88 år, men til nesten slutt så dro hun på turer til Danmark med Stena Line,var med fam og venner hele tiden. Hun var så populær på dansebåten at hun skulle være hedersgjeste der nå i jaunar.
Men brått så ble bena dårlige, og hun måtte først ta det ene, men livsmotet var fremdeles der… hun kunne jo bare «hinke» rundt på ett ben. Men det andre benet ble også værre, så legen måtte ta begge bena høyt opp. Da gikk all livsgnist ut av damen, for hvordan ville livet bli uten ben. Lenket til en rullestol….. Så hun sovnet stille inn nå for en uke siden. Vi alle var hos henne til siste slutt….
Det er fælt når noe forlater oss, som betyr så mye… men så glad jeg er som fikk være der for henne, sakt hvor høyt elsket hun er og holdt henne i hånden når hun var trist. Selv om hun var gammel, så betyr det like mye å ha kjærligheten rundt seg.
Jeg og min søster har ordnet med begravelsen,noe jeg aldri trodde jeg ville klare. Men det å få velge salmer, solosanger etc som vet betyr MAX for bestemor har vært veldig godt i sørgeprossesen. Vite at hun får sitt siste farvel på den måten hun selv ville. Begravelsen er til mandag, gruer meg veldig,men samtidig som jeg vet det vil bli så vakkert.
Og til slutt, jeg har mistet nære før, og har lært at man aldri kan si nok hvor glad du er i personene rundt deg, klemme eller bare gi ett varmt smil. Være der for de, og nyte det livet vi har fått tildelt. Vi vet ikke hvor lenge vi har det!
-Monica-
Monica – takk for den fine historien om bestemor. Selv om vi blir veldig gamle, så vil vi gjerne leve like sterkt. Og så flott at hun levde et rikt liv med så mange rundt seg som var glad i henne. Og lykke til på mandag. Det er veldig tungt, men samtidig er det fint å ta en så personlig avskjed som du får være med på. Fredagsklem!
Både du og Dama vet hva dere betyr for meg, utrolig fint innlegg dette, superdame du ja:)
Jeg har innsett at det ikke er noe poeng å «vente på noe godt»..Det må man finne selv og kreve at livet gir noe bra tilbake..Å nyte livet med alt det innebærer, være litt crazy, ta sjangser, tørre å være sårbar og tilgjengelig..være ærlig om hva man vil..Rett og slett «ta for seg» av livets goder:)
Glad i deg kosepus, suss på kinnet:)