Manillusion Blog

Frida har gitt meg ord for dagen som er fint og litt vrient.

Konstruksjonisme – jeg liker sånne isme-ord Spesielt fetisjisme.
Men nå er det altså KONSTRUKSJONISME som fanger min interesse.
Konstruksjonisme tar for seg sammenhengen mellom fantasi og virkelighet, for å si det på godt norsk.

Jeg anser meg selv som passe konstruksjonistisk! Jeg innbiller meg selv at jeg er i 20-årene, men den harde virkeligheten sier at jeg er 40.

Se det var konstruktivt!

Første stopp Kirkenes
Fredag 23. mars reiste jeg og Dama til Murmansk for å besøke en venninne, den fagreste diplomat på Kola-halvøya.

Klokka 0715 ble jeg plukket opp i Damas grønne limo, nå med nytt panser (hilsen Jack Sparrow). Vi cruiset ut av Oslo og styrte mot Gardermoen. Dama er svært økonomisk og skulle parkere på langtidsparkeringa – du vet, der man betaler nesten ikkeno’, men har det utrolig kjipt med bussing til og fra parkeringsplassen og ingen snømåking. Dette fikk jeg da overtalt henne fra ved å be henne holde venstre fil helt til vi sto trygt i parkeringshuset.

Flyturen oppover til Kirkenes var helt nydelig i deilig solvær og med en fløyelsmyk landing. Ut av flyet trasket vi og Finn Kalvik (!) med store forventninger.

Vi fikk dessverre ikke diplomattransport fra Kirkenes, men måtte ta til takke med siviltransporten. Den foregikk i en liten minibuss som het Gullivers. Det er første gangen jeg har kommet til en buss som viste hvem jeg var! Lise? Tine? Jo da. Først skulle vi kjøres inn til Kirkenes og slå i hjel noen timer der. Første stopp på turen var Statoilstasjonen hvor vår russiske sjåfør gikk ut av bilen. Vi satt som tente lys og ventet. Aha, sjåføren hadde kaffeavtale! Han var inne og fylte opp kruset sittJ

I Kirkenes gikk vi aller først på kafè og spiste lunsj og drakk en inn i helvetes vond kaffekopp. Drømmen om espresso var stor!

Vi trasket bort til senteret og satte oss på kafèen i 2. etasje etter å ha bunkret opp med Udo’s choice. Vi var jo på tur og så at det stod både espresso og cappuchino på menyen. Yes! Endelig. Men nei, kaffemaskinen var kaputt. Så da tok vi vin i stedet og trasket etter hvert mot bussen, lett bedugget og klar for å krysse tundraen.

Forresten – er det noen fra Kirkenes som leser dette og lurte på hvor de Manillusion-flyersene kom fra, så er det altså butikksjefen selv som la de der!

Vi krysser tundraen
Første stopp mot Murmansk er etter litt over en mil, hvor den norske grensestasjonen ”Storskog” ligger. Her gikk vi ut av bussen for passkontroll på den norske siden. Så måtte vi inn i bussen igjen og kjøre hele 100 meter. Det er IKKE lov å gå!

Her var den russiske grensestasjonen ”Boris Glebsk” og vi måtte ut igjen med all bagasje denne gangen. Så skulle visum og pass sjekkes og bagasjen gjennomlyses. Så måtte innreise og utreisepapirer fylles ut.

Dette tok en evighet, men vi nøt synet av de uniformskledde russiske grensevaktene. Spesielt var ”Svetlana” sitrende fin i sin militærgrønne uniform. Skjørt som gikk akkurat under kneet, hvit skjorte med et stramt militærgrønt slips med emblem på, uniformsjakke og hatt med medaljer i rødt og gull og sorte støvler. Hun hadde halvlangt bølgete sort hår med røde striper, og var sminket som bare russiske kvinner kan. Lyseblå øyenskygge og lysrosa leppestift. Helt nydelig!!

Endelig var vi på russisk jord og ferden gikk videre et lite stykke. Da passerte vi den gamle grensestasjonen og ble lyst på med lommelykt og telt (tror vi da).

Første byen vi passerte ligger 3 mil fra Norge og heter Nikkel. Byen ligger der som en spøkelsesby med dødsengler flyvende over seg. Det var mange graver langs veien, og vi trodde først det var krigsofre, men nei. Her er gjennomsnittlig levealder 46 år. Barna begynner på skolen med kroniske lungeskader. Skogen er svidd av. Ikke av brann, men av svovelutslipp. Tenk at det bor 12000 mennesker der stadig. Huff!

Vi kjørte forbi mange militærforlegninger langs veien, Zapoljarni, Kilometer 19, Sputnik og Petsjenga. Så kom vi til Titofka etter 12,5 mil og vi fikk endelig tissa for 5 rubler hver. Etter 5 mil til på humpetittenteia så vi Murmansk funkle i det fjerne, selv om det var over 5 mil igjen. Etter en liten evighet krysset vi endelig Kola-fjorden og krabbet oss opp mot hovedgaten, Prospekt Lenina – hvor venninna vår bor. Prospekt Lenina har østblokksus over seg og er bred og majestetisk. Klokka var 2130 lokal tid og vi var endelig framme!

Frøken Diplomat hadde disket opp indisk kylling og åpna vinflasken. Så der satt vi da, i et vaskekte hjem og så ut på Prospekt Lenina mens vi nøt å endelig være framme.

What to do?
Så hva har vi gjort mens vi har vært borte da?
Vi har selvfølgelig shoppa! Shoppa, shoppa!!
Jeg har hatt fetish-antennene ute hele helgen og har funnet små skatter til butikken. Håndbåren fra Russland – med stor kjærlighet! Jeg fant militærslips, belter, medaljer og hatter. Noen t-skjorter og noen bager. I tillegg fantastiske bracere, ringer, anheng og armbånd. Det var ingen (!) uniformer å oppdrive, men nå er det masse å sette sammen til en egen uniform med hjelp av klær i butikken.

Vi var nede i en militærsjappe, hvor inngangen var ned en trapp. Da vi åpnet døren åpenbarte det seg et stort glassmonter. Inne i monteret var det en utstilling med Hitler og Stalin i helfigurer, med fulle militær gevanter. Hitler står, mens Stalin sitter på en stol. I mellom dem er det et kjøkkenbord og på det bordet står det en stor avlang marsipankake med verdenskartet på. Symbolikken er tydelig. Her deles verden mellom dem.

Det er ellers et litt snodig motebilde i Murmansk, og klær skapt for lange og tynne kvinner. Vi så lite til menn. Det gikk mye i jeans og glorete topper, med broderier og bling-bling. Til buksene gikk det bare med høye hæler. Gatene var helt hullete etter alle de høye hælene som hadde pigget seg gjennom vinteren. Damene var minst 180 høye, og tynne. Med kreative hårfarger, som brannrød, lilla og sort. Alltid lyseblå øyenskygge og lyserosa leppestift.

Husene er forresten også nokså kreative, i fargene. Mintgrønne, turkise, lilla. Virkelig wow! De trenger det som en kontrast til en ellers grå by.

Mat og drikke
Når vi ikke har shoppa har vi spist og drukket. Vi har vært på kafè, for det har de fått i Murmansk, og der serverte de alle mulige kaffetyper, fra espresso til XXL Cappuchino. Overalt er det kaker og pannekaker.

Men jeg er her for å spise borsch – rødbetsuppe. Og på Churchill pub serveres det til forrett. Og nam!! Deilig, skikkelig deilig.
Dama er fovandlet fra sulten single til kjærlighetssyk kolibri, og klarer nesten ikke å spise om dagen. Eneste løsning er å få i henne vodka så magen i alle fall har plass til et par biter middag. Da blir hun i tillegg så happy at hun insisterer på å ta med meg og Frk. Diplomat på nattklubb.

Vi har et håp om å se magedans, og går på nattklubb. Drinkemenyen er uleselig russisk for oss, så vi tar en drinkerullett. Dama og jeg ender opp med peach melba, mens stakkars Frk. Diplomat får en mintgrønn slush med sterk e-smak. Blæh!

Det var ingen magedans i sikte, bare noen eksemplarer av de langbente russiske damene med kokett dans og peking. Nei, det er på tide at damene viser åssen det skal gjøres. Dama og jeg slenger oss ut i dansen og vrikker oss mot hverandre. Oh yeah baby!

Etter dager med shopping, spising og dansing er det hjemtur som venter. Og endelig får vi diplomatbuss over tundraen. Det går smidig og lynraskt. 24 mil tilbakelegges på under 3 timer og vi er hjemme til behagelig Operah-tid.

Frk. Diplomat – vi takker for oppholdet og gleder oss til å se deg igjen snart.

Kolibrien hum-hummet hele veien hjem og har hun ikke eksplodert av kjærlighet så hummer hun ennå!

Dasvedanja!

Jeg har blitt tagget! Mihoe har utfordret meg til å ta kjerringtesten. Jeg er litt nervøs for hva denne testen vil avsløre, for jeg er jo en velutviklet Harry-Lise til tider. Kjerring betyr “litt satt”, og jeg er jo tross alt samboer og har barn, så det er nesten ikke til å unngå at noe kjerring har gnidd av på meg også.

Vel, nok sagt innledningsvis. Her kommer testen:

Hvis du ikke er sikker på om du holder på å bli, eller kanskje allerede ER kjerring, bør du ta kjerringtesten. Hvis du nikker gjenkjennende til mindre enn 5 av kjerringtegnene under, kan du slappe av vel vitende om at du langtfra er noen kjerring. Treff på 5 -10 kjerringtegn viser at du er i faresonen. 10 - 20 JA viser at det definitivt er fare på ferde, mens over 20 JA tyder på at du burde gått av med pensjon.

Du bruker mer penger i uka enn i helgene.
JA – jeg er mor og samboende og det går en del til mat hver dag. Dessuten liker vi å spise ute et par ganger i uka. Og om jeg går tidlig hjemmefra, og forbi f.eks H&M, så kan det hende at jeg bare må ha en ny truse eller sokker…eller en duftende krem fra Body Shop.

Du har duk og blomsterpotte på TV-en.
Nei. Men jeg skal innrømme at jeg har en liten sånn hardangerløper der med telys. Halvt poeng?

Du rydder jevnlig i dypfryseren.
Nei. Et rungende NEI. Sist jeg rydda i fryser’n, eller sist det ble ryddet der var da vi la nye fliser på balkongen. Da kom en av håndverkerne i skade for å dra ut feil ledning, og alt i fryseren ble ødelagt. Like greit egentlig, var noen år med potensielle e-colli-bakteriekoloni der tror jeg.

Du synes det kunne vært gøy å prøve “en sånn hurtigvin”.
Nei. Vin skal komme fra steder som taxfree og polet og være lagret hos andre enn meg for å være riktig nagla.

Du vet hva du skal ha til middag på søndag allerede på onsdag.
Nei. Med unntak av post-Cat søndager. Da er jeg uforutsigbar, og vet jeg havner et eller annet sted det serveres indisk.

Du synes fersk gjær er bedre enn tørr gjær
NEI. Det er mye enklere å helle tørrgjær i melet enn å styre med fingervarm melk og oppløsning som aldri blir bra nok.

Du synes middag kl 19.00 er sent.
Nei. Jeg jobber til kl. 18 selv, så middag er alltid etter 19 en gang. Og sjelden på samme tid hver dag heller fordi huset har trimfantomer som kommer hjem alt fra halvåtte til ti.

Du har fem kasser med julepynt.
Nei. Jeg har en svær kasse som har alt, men den trenger en ryddings assa.

Du kjøper julepynt på salg i januar.
Nei. Hahahahaahahahahahahahahaahahahahaahahahaha (dette punktet er det patetisk høyt kjerringnivå på!)

Du snakker heller med kvinner på fest
Ja. Eller nei. Vanskelig. Kommer an på. De som kjenner meg vet hvorfor (smile lurt)

Du blir lykkelig over en ny kjele.
Ja. Faktisk! Jeg elsker å lage mat og elsker kjeler som gjør matlagingen til en drøm. Jeg kan gå i staver over en deilig superkjele med titanbelegg og damplokk!

Du lager pudding eller grateng av alle middagsrester.
Nei. Middagsrester havner først i tupperware i kjøleskapet før de finner veien til doen. Strengt tatt kunne doen vært første og siste stopp for rester.

Du spiser Kongen av Danmark eller Honningkamfer.
Nei. Men gi hadde en lang periode med Lacryl og Dent som resulterte i stadig oppblåst mage og enda større søthunger.

Du spiser alltid rekecocktail til forrett.
Nei. Forrettsfavoritten min er reker i het hvitløksolje. *Sikle*

Du synes det er festlig med fiskekabaret.
NEI! Det er noe av det verste jeg vet. Det får fram minner om mammas syklubber på 70-tallet hvor kabaret og loff var det mest fancy damene kunne fremvise. YUK!

Du begynner å bruke de broderte dukene som du har fått av svigermor.
Nei. Med unntak av den saken på TV’n så er det lite igjen etter eks-svigermor.

Du har ferdiglagede middager med på påskeferie.
Nei. Nå går påskeferiene (om vi tar oss ferie) til en Kanariøy, hvor det aller viktigste er sola og vinen og restaurantene. Har en fæl opplevelse med turproviant (sånn tørrmiddag som skal tilsettes kokende vann og trekke i 10 minutter). Jævlig!!

Du synes dronning Sonja har mange artige hatter.
Nei. Driter lang marsj i hattene til dama, med mindre de er i leopardpus eller slangskinn og kan passe til et antrekk for Cat. Da kanskje..

Du går med lysebrune nylonstrømper til skjørt.
Nei. Hahaha – sjekker her. Men nei! Har kanskje brukt det under nettingstrømpe hvis det er kaldt ute, men ellers ikke.

Du har tellekant på trusene.
Nei. Jeg har en skuff med trusene trykket sammen i en haug.

Du har brettede plastposer i vesken i tilfelle du skal handle noe.
Nei. Hva er det for noe a?!

Du sjekker kølappen på polet hver gang det plinger.
Ja. Min tur snart eller?!?

Du tar bilde av din praktfulle balkongkasse og viser det fram på jobben.
Nei. Men vi fyller den før 17. mai hvert år og tar restene vekk 16. mai

Du synes det er for sent å gå på nier’n på kino.
Nei. Det er den eneste jeg rekker.

Du får såpe i julegave.
Nei. Men det har hendt at jeg har fått bodyscrub som dufter godt og gjør med til en silkemyk sexbombe.

Du plukker bort støv og hår fra andres klær uten baktanker.
Ja. Jeg driver jo klesbutikk, så det er helt naturlig!

Du bruker samme tepose to ganger.
Nei. Da snakker vi dårlig råd eller siste posen!

Du har med pute når du skal kjøre langt i bil.
Nei.

Du melder deg inn i bokklubben bare for å få kaffeserviset.
Nei. Men jeg viser til Harry-Lise perioden min. Da gjorde jeg noe lignende. Meldte meg inn i ”Det Beste” for å få gull-teskjeer. Grøss!

Du har våtservietter i bilen.
Nei, ikke til meg. Men har til vinduene, som jeg har fått når jeg har tatt quickvask på bilen.

Du soler deg i vanlig BH.
Nei.

Du danser swing til all slags musikk.
Nei.

Du svømmer som en hund for ikke å bli våt i håret.
Nei.

Du kjøper “gode” sko.
Nei. Virkelig ikke. Selv om jeg burde.

Du har paraply i håndvesken.
Nei. Men jeg kjøper ofte på impuls – i regnvær.

Du tar selv initiativ til slektsstevne.
Nei. Grøss!

Du tar vare på tomme rømmebokser og syltetøyglass.
Nei.

Du bruker sukkerbit til kaffen.
Nei.

Du serverer fyrstekake, rullekake, smurt lefse eller smultringer når du inviterer til kaffeselskap.
Nei. Jeg serverer en pose Minde sjokolade

OK, det ble 5 JA. Så jeg er på begynnende faresone. Men jeg har et par grep å gjøre, så er jeg langt unna igjen. Det ene JA-svaret avhenger av dagsform og av interessante samtalepartnere på festen (viser til spørsmålet om å snakke med bare kvinner på fest). Her er jeg nede på 4 allerede. Og om jeg fjerner den lille hardangersøm-løperen oppå TV’n, så er jeg nede på hederlige 3 JA – og så langt unna kjerring du kan komme.

Jeg må jo tagge videre, så jeg sender stafettpinnen videre til Frida og Pusxxx. Lykke til damer!

I dag skal jeg nyte min siste dag som trettiåring. Og jeg sørger. Jeg sørger over rynker og sæggekropp. Men ser på kjæresten min og mange andre 40-åringer at det går an å se fantastisk ut. Nå er jeg verken en Sandra Bullock eller Madonna, men jeg kan da stjele noen av triksene. Det aller viktigste tror jeg er å være lykkelig, og det er jeg. Jeg har verdens beste kjæreste og verdens snilleste datter, i tillegg til de beste vennene (Kathrine, Therese, Tine, Leni, Maisen, Tikita, Tina, Anniken, Guri, Siri, Vibeke, Jan Vidar osv.).

I morgen er det slutt på ungdommen, den forlengede og deilige ungdommen. Vel, egentlig var den kanskje slutt for noen år siden, siden man offisielt er voksen fra man fyller 35.

Da pappa var ung, var han voksen (godt skrevet) som 15-åring, og dro til sjøs og tjenestegjorde i 2 år. Han kom hjem som en velbereist mann, og hadde sikkert hatt damer i hver havn. Jeg liker i alle fall å tro det.

Jeg har satt pris på de siste 10 årene. Det er 9 år siden jeg flyttet fra faren til datteren min, og begynte å ”finne meg sjæl”. I 3 år var jeg single og levde glade dager med barnefri annenhver uke. Jeg dyrket trening, uteliv og vennskap.

Nyttårsaften 2000 hadde jeg 2 forsetter. Jeg skulle slutte å røyke og jeg skulle få meg kjæreste. 16 januar 2000 stumpet jeg røyken, og har vært røykfri siden. Jeg opprettet profil på Spraydate og var på en rekke blinddates før jeg traff Robert i slutten av mai. I oktober samme år ble vi samboere og snart feirer vi 6 år som kjærester.

Jeg har de siste 5 årene utviklet meg kjempemasse, og den største endringen er vel evnen til å realisere meg selv uten å la meg styre av hva omverdenen synes om det. Og jeg er på god vei til å få til noe helt spesielt med livet mitt synes jeg. Med uvurderlig støtte fra kjæresten min. Og uten Anniken og Kathrine ville jeg vært nokså lost.

Jeg skal ikke feire dagen i morgen noe nevneverdig. Vi har dessverre ikke overskudd på verken energi eller penger, til det tar drømmerealiseringen alt av begge deler. Men jeg kan jo feire 40 neste år heller, da regner jeg med at butikken er veletablert og laurbærene jeg skal hvile på er tilgjengelig for en liten fest.

Dagen i dag skal jeg nyte til fulle. Jeg skal svømme på Tøyenbadet, stripe håret og ha ansiktspleie. Så skal jeg lage et godt måltid hjemme til min stressa regnskapstastende elskebass og lekselesende trimfantomdatter. Jeg skal ta et glass vin og filosofere over livet mitt så langt.

Og dere, i morgen er det en ny vår!

1981 var året jeg fylte 15 og verden lå for mine føtter. Jeg gikk i 9 klasse. Siste året på ungdomsskolen. Jeg skulle begynne på videregående om høsten og følte meg så voksen.

På svensk TV gikk et program som het ”Lödder”. Jeg trodde det var skikkelig porno. Men det viste seg å være ”Forviklingar” eller ”Soap”. Egentlig litt merkelig at denne serien ble en slik kjempesuksess når den kom til Norge, i.o.m. at det var en parodi på andre såpeserier, og vi kjente ikke til originalene. Typisk norsk kanskje?

På NRK gikk Shogun med Richard Chamberlain, og vi lærte å si ”hai” (ja på japansk).

Eldste søstera mi, May-Britt, hadde blitt samboer dette året, og jeg hadde mange kvelder hos henne hvor vi hørte Jon Eberson Group: Jive Talking. Jeg får gode vibber i dag også om jeg hører den.

Marius Müller ble kjempepopulær med ”Jeg er den du veit” og Beranek med ”Dra til helvete”. Men den aller største låta for meg dette året var nok Jannicke med ”Svake mennesker”. Hun sang ”live” på ungdomsklubben og var så svart og tøff og sang litt sånn halvsvenskt.

På kino gikk ”Indiana Jones og jakten på den forsvunne skatt” med Harrison Ford som Indy. Jeg var forelska! Herregud så deilig Harrison Ford var. Her er han supertøff arkeolog som kjemper mot nazistene om den mystiske arken. Karen Allen spilte Marion, og jeg drømte at jeg var henne. SUKK! Dette er eventyrfilmen som har alt og har du ikke sett den, så løp på videosjappa og få tak i den nå!

God fredag!

Det er ingen hemmelighet. Jeg er fetisjist. Med det mener jeg at jeg liker å kle meg i klær laget i lakk, skinn, silke og fløyel, men også tøffe klær som er punka eller rocka.

Våger du å gå litt lenger i motebildet enn hva du finner på de veletablerte og dørgende kjedelige kjedene så blir du satt i bås.
Da jeg sa opp jobben min i Telenor for å starte fetishklesbutikk tror jeg mange tanker spant blant kollegaer og kunder. Skal Lise begynne å selge porno? Tiske-hviske. Dævven, hun er skikkelig porno! Lakk- og lærdame.

Hehe. Hvor er pisken din? Har du sex med alle? Er du kåt hele tiden? Hvor store pupper har du? Du har ikke en søster eller venninne som er like gærn som deg a? GJESP!

Jeg sier som Gwen Stefani – ”rock the fetishpeople, you know who I am!”.

Fetish er en klesstil. Punk er en spinoff av fetishstilen, det samme er goth og synt. Alle disse klesstilene er stiler som tiltaler meg veldig. Og når jeg kan kle meg sexy, kul, rocka, punka, så gnir klesstilen av på personligheten min. Det er da heller ikke noe rart. Har jeg på meg joggedress, så er ikke clubing og sex det første jeg tenker på. Det er heller ikke det første jeg tenker på når jeg har på meg lakkjolen min. Men jeg føler meg sexy, og blir mye mer mottakelig for kos fra kjærsten min. Og det er porno eller? Å begjære kjærsten sin mener jeg.
Når jeg tenker på alle forhold som går i dass fordi parene ikke klarer å opprettholde spenningen, og henter spenning andre steder (les: er utro på firmafest osv) – så synes jeg”fetish til folket” passer bedre og bedre.

Jeg er moderne i markedsføringen av butikken min, og har opprettet profil på mange nettsteder. Der skriver jeg hvem jeg er og hva jeg driver med, at jeg har kjærste og ikke søker noe eventyr. Det er også fordommer ute og går på slike steder, av andre profiler som er anonyme. Denne meldinga fikk jeg et sted;

”Tøfft gjort å stå frem så åpent som du gjør her med både bilde og adresse hvor du kan treffes. Nesten så man fikk lyst til å bare rusle bort en tur for å sjekke om det er sant.”

Er det virkelig så tøft? Jeg selger klær og jeg har kjærste. Jeg står ikke fram med noe som helst annet. Jeg lurer på hva det er han skal sjekke at er sant? Det ser jeg nesten litt fram til.

Og jeg går på Cat, som er en privat nattklubb i Oslo hvor kleskoden er fetish. Hurra! Et sted hvor jeg kan danse i lakkjolen min.
Nei – det er ikke en sexklubb (beklager å måtte skuffe alle dere som tror det). Det foregår ikke noe mer sjekking på Cat enn det gjør andre steder i byen en lørdagskveld. Det blir ikke noen flere one-night-stands heller. Muligheten for å få sex er like stor på Cat som et hvilket som helst annet utested.

Jeg går i fetishklær på Cat fordi det er det mest inkluderende miljøet jeg har opplevd (kan sikkert sammenlignes med mange andre miljøer som inkluderer deg for den du er). Her er det ingen som fordømmer noen, uansett antrekk, størrelse eller legning – og det er det som er så befriende. Dette er ikke et kom-å-se-på-meg sted, da har Dagbladet en bedre liste i avisen i dag, for hvor du kan treffe kjendiser og wanna-be’s.

Gjennom Cat og fetisjmiljøet har jeg fått noen av mine nærmeste og beste venner og venninner. Dette er alt fra vakre Anniken på Fetishdivas til superkloke Leni. Fetisjister finnes i alle samfunnslag i Norge (og i verden for øvrig). Jeg kjenner politikere, journalister, offentlig ansatte, heismontører, studenter, forfattere, kjendiser, nakenmodeller og nakenmodellfotografer, kunstnere og kassadamer på Rema. Blant mange andre. Det er deg og meg. Takk for at dere er der ute!

Det er veldig ålreit å være fetish-Lise, helt til jeg treffer på den fordømmende mann eller kvinne som automatisk kobler min butikk og mitt liv med porno-fantasier som er helt feil. Jeg er en helt vanlig jente, som elsker hvert eneste plagg i butikken, som går til jobben hver dag i håp om å renvaske ryktet littegrann. Så går jeg hjem og lager middag til familien min, ser på TV og løser Sudokuen min på senga.

Så til deg som stopper innom nettbutikken, butikken eller bloggen. Jeg er stolt av livet mitt, og skammer meg ikke det minste!

Hypernervakustiske Diafragmakontravibrasjoner.

Dette lange og flotte ordet lærte sønnen til drømmeprinsen meg. Han er 8 år og har arvet sin pappas kloke hode.

Hva ordet betyr?

Hikke.

Jeg er imponert!

8. mars feires kvinnedagen. Jeg skal ikke gå i tog eller rope paroler. Sannsynligvis skal jeg lage god mat hjemme til kjærste og barn, og slappe av i sofaen.

Men jeg reflekterer over det å være kvinne og om kvinnekamp trengs i dag. Svaret er JA, selvfølgelig trengs det. Kvinner undertrykkes på alle nivåer i samfunnet i dag, selv om det ikke er som for 100 år siden. Norge har allikevel all grunn til å være stolt over det vi har oppnådd. Vi fikk stemmerett for kvinner i 1913, som første suverene stat i verden.

Allikevel – stortinget stod bak hårreisende vedtak, som at kvinner måtte slutte å arbeide når de giftet seg. En inntekt per husstand var nok, og det var alltid mannens inntekt. Kvinnen skulle stelle hjemme og passe barna. Dette ble innført i 1926.

1975 var det offisielle kvinneåret. Lørdag 15. april samme år ble tretten kvinner ved Våler Skurlag oppsagt. Fordi de var kvinner. (Pappaen til barnet mitt er fra Våler, så dette er av spesiell interesse for meg).

Bedriften valgte å se bort fra prinsippet om at ansiennitet skal gjelde ved oppsigelse, med velsignelse fra kvinnenes egen fagforening. Argumentet var at kvinner ble forsørget, til tross for at oppsigelsen også gjaldt for en av kvinnene som var aleneforsørger for flere barn.

Dette var slett ikke første gang kvinner ble oppsagt fordi de var kvinner. Men i Norge skulle det bli siste gang det ble oppgitt som offisiell grunn for å gi kvinner sparken. For kvinnene ved Våler Skurlag sa nei. Og fikk store deler av Norge med seg i kampen for kvinners rett til arbeid.

Så sent som i 1996 streiket romvertinnene på SAS-hotellene for bedre lønn, og for en utjevning av lønnsforskjellene. Romvertinnene er en yrkesgruppe som tradisjonelt har stor gjennomstrømning og dårlige arbeidsvilkår, og der uorganisert og utenlandsk arbeidskraft dominerer. Og som tittelen tilsier: Det er stort sett kvinner som innehar denne stillingen. Kvinnene får med seg 1400 hotellarbeidere på den 13 dager lange streiken, og seirer med en lønnsøkning på 5 kroner timen, i tillegg til andre innfridde vilkår. En viktig seier, så sent på 90-tallet.

I dag opplever stadig kvinner forskjellsbehandling. Vi får fortsatt lavere lønn for likt arbeid, vi har færre plasser i styrer og i lederstillinger. Hjemme er det fortsatt en skjev fordeling av arbeidsoppgaver. Kvinner vasker og rydder mer enn menn. Det er kvinner som stort sett tar ansvar for barn, mat og hus. Ære være de menn som naturlig gjør dette på lik linje som sin kvinne i hjemmet, men jeg tror nok at det er en overvekt av kvinner som fortsatt tar hjemmeansvaret.

Kvinner må stå på krava mer, vi må si ifra både hjemme og på jobb dersom vi føler oss forskjellsbehandlet. Det er vi som må sloss for våre rettigheter, vi kan ikke forvente at andre gjør det for oss.

Jeg er utrolig privilegert. Jeg bor med en mann som gjør akkurat like mye som meg, både på jobb og hjemme.

Etter å ha jobbet i 20 år, har jeg opplevd situasjoner som ikke er noe særlig å være stolt av for de som skulle kjenne seg igjen. Og som viser at kvinnekamp er like aktuelt i dag som på slutten av 1800-tallet.

• En jobbreise hvor en mannlig leder bryter seg inn på hotellrommet mitt og plutselig står i senga
• Kommentarer om puppestørrelsen min av både mannlige kunder, kollegaer og sjefer
• Kommentarer om klær
• På forespørsel om lønnsøkning fikk jeg en gang svaret ”haha, skal du ha deg vannseng?”
• Tilbud om sengehygge for økte goder

God kvinnedag!

Hurra! Jeg er steike rik!

Eller er det noe bakdeler her? Hmmmmm.

—–Opprinnelig melding—–
Fra: Mrs SARA MARTINEZ. [mailto:lotteriaprimwin@netscape.net]
Sendt: 7. mars 2006 11:20
Til: lise
Emne: CONGRATULATIONS YOU HAVE WON THE LOTTERY !!!

LOTERIA PRIMITIVA INTERNATIONAL.
EDIFICIO DE LOTERIA no 70,C.P. 28805. MADRID SPAIN.
FROM: INTERNATIONAL PROMOTIONS/PRIZE AWARD DEPT.
REFERENCE:EFP/7743/1190/EML.
BATCH:812/433/KGT

RE:AWARD NOTIFICATION / FINAL NOTICE.

Dear Winner,
This is to inform you on the release of the LOTERIA PRIMITIVA INTERNATIONAL EMAIL PROMOTIONS PROGRAMME held on the 18TH of FEBRUARY 2006, and the result was released on the 6TH of MARCH 2006.Your name attached to ticket number 946-721-802-439 with serial number 476-053-630-121 drew the lucky numbers 3-17-42-46-24, which consequently won you the lottery in the 2ND category.You have therefore been approved for a lump sum payout of €550.000 ( FIVE HUNDRED AND FIFTY THOUSAND EUROS ONLY) in cash credited to file with REF.Nº. EFP/7743/1190/EML.and BATCH Nº:812/433/KGT .
Your fund is now deposited with a security company and insured with your Email address. Be advised, that due to incessant mix up in cash prize transfer to previous winners, we advise that you Keep your winning information confidential until your claims has been processed and your money remitted to your account as this is part of our security protocol to avoid double claiming or unwarranted taking of an advantage of this programme by non-participants.

All participants were selected through a computer ballot system drawn from over 80,000.00 company and 60,000,000 individual names and email addresses from all over the world as part of our International promotions programme, which we conduct once every year, therefore you do not need to buy ticket to enter for it.This lottery was promoted and sponsored by Spanish European Lottery Board inother to enhance and promote the use of Internet Explorer Users and Microsoft-wares around the globe.We hope your lucky name/email address will draw a bigger cash prize in the next years highstake €50 million international lottery.
To begin your claims, please contact your claims agent DR LUIS ANTONIO the foreign service Manager of,
GROUPAMA SEGUROS S.A. on TEL:0034 685-058-437
Email: groupoclaims@netscape.net
Remember, all prize money must be claimed not later than 3weeks { 21days } upon receipt of this notification.
After this date all funds will be returned to the MINISTERIO DE ECONOMIA Y HACIENDA as unclaimed. And also be informed that 10% of your Lottery Winning will be paid to GROUPAMA SEGUROS, S. A. Because they entered your email address for the draw and they are your claims agent. This (10%) will be remitted after you have received your money because this money is already insured with your email address.
NOTE: In order to avoid unnecessary delays and complications, please remember to quote your reference and batch numbers in every correspondence with us or your agent. Furthermore, should there be any change of your address, do inform your claims agent as soon as possible.
Congratulations!! once again from all members of our staffs and thank you for being a part of our International promotions programme.

Sincerely,
Mrs SARA MARTINEZ.
LOTTERY CO-ORDINATOR.

Jeg skal til Murmansk om 3 uker. Jeg og Dama skal reise ned og besøke den skjønneste dama på hele tundraen.

Vi fikk invitasjon med støttenummer, fylte ut visumsøknader og klistra på våre vakre fjes. Forrige mandag skulle det skje, midt i det verste snøfallet i Oslo på 37 år. Dama kom kjørende i Jack Sparrow’s Volvo. Jack Sparrow er drømmeprins, og siden Damas bil fant det for godt å sprette panseret opp midt på motorveien for noen uker siden, er det nå han som kjører hennes bil – og hun kjører hans. En Volvo. Volvoen er veldig stor, veldig tung og blir veldig fort varm.

Dama plukket meg opp hjemme og vi dro ned til Russlands ambassade på Skillebekk. Vel framme oppdaget jeg at jeg hadde glemt visumstøttenummeret hjemme. Jeg prøvde først å ringe til den skjønne damen på tundraen, men i Russland forvandles alle numre til noe med 800 foran. Derfor trodde hun at jeg var en selger og slengte på røret. Andre gangen svarte en brysk mann og tredje gangen kom jeg rett til en svarer. OK, eneste muligheten var å reise hjem igjen for å hente nummeret. Jeg kom akkurat inn døra, heseblesende (og merk dere at jeg bor i 5. etasje uten heis!), da det tikket inn en melding på mobilen. Det var fra tundraen. Så slet vi oss gjennom snøfallet ned til ambassaden igjen. Allerede en time brukt uten noe annet enn snø, køer og numre.

Tilbake på ambassaden kunne vi endelig stille oss i kø. Russlands ambassade har et bittelite mottak for ”kunder”. Det minner veldig om flyplassen på Røros, hvor 2 dører leder inn til samme rom. Den ene døra heter ”Ankomst” og den andre heter ”Avganger”. På ambassaden har de 3 luker. 2 ved siden av hverandre som heter ”Visum inn” og ”Visum ut”. Den 3. luka heter ”No inquires please!”.

Så stod vi der og venta mens vi pugget på visumstøttenummer 3 av 17. februar. Endelig ble det vår tur, og vi ga fra oss pass og papirer og visumstøttenummer. Mannen i luka snudde seg og bladde i noen papirer. Så snudde han seg til oss igjen, så på papirene våre, så på oss og sa: ”Nei!”. Så skjøv han papirene ut igjen. Men, stotret vi fram, hvorfor ikke? ”Nei!” var alt vi fikk.

Det var bare å dra slukøret derifra. Så vi dro til butikken og skulle ta en trøstekaffe der før Dama reiste hjem igjen. Men så satt hun fast Volvoen i en diger snøfonn og måtte vente helt til Jack Sparrow kunne komme og grave henne ridderlig ut igjen. Det var tross alt en koselig dag i butikken, bare snø og ingen kunder.

Nå viste det seg at støttenummeret vårt må bekreftes før det er aktivt, og bekreftelsen hadde blitt sendt til ambassaden i Kirkenes, og ikke Oslo.

Så i dag troppet vi på ny opp på ambassaden, og krysset fingrene for at denne gangen skulle det gå.

Det er morsomt å lese alle reglene som de har for visumsøknader. Dersom du skal ha visumet med en gang, koster det mer enn om du skal komme tilbake noen dager senere. Unntak for oss med støttenummer – vi er inviterte gjester og har fast beløp. Reglene gjelder for Norge og flest andre land, mens det er helt andre regler for en hel haug andre land, som Italia, Nederland, Belgia, Storbrittannia osv. Vi småler av det vi leser. Spesielt når vi leser at dersom du skal ha et opphold på 3 mnd, så må du fremvise negativ HIV-test! Hahahaha

I alle fall – i dag går det bra! Vi er registrert på støttenummeret og her sitter jeg i butikken med visum.

Så til den skjønneste dama på tundraen – nå kommer vi snart! Hurra!