Jeg er kvinne – og stolt av det

8. mars feires kvinnedagen. Jeg skal ikke gå i tog eller rope paroler. Sannsynligvis skal jeg lage god mat hjemme til kjærste og barn, og slappe av i sofaen.

Men jeg reflekterer over det å være kvinne og om kvinnekamp trengs i dag. Svaret er JA, selvfølgelig trengs det. Kvinner undertrykkes på alle nivåer i samfunnet i dag, selv om det ikke er som for 100 år siden. Norge har allikevel all grunn til å være stolt over det vi har oppnådd. Vi fikk stemmerett for kvinner i 1913, som første suverene stat i verden.

Allikevel – stortinget stod bak hårreisende vedtak, som at kvinner måtte slutte å arbeide når de giftet seg. En inntekt per husstand var nok, og det var alltid mannens inntekt. Kvinnen skulle stelle hjemme og passe barna. Dette ble innført i 1926.

1975 var det offisielle kvinneåret. Lørdag 15. april samme år ble tretten kvinner ved Våler Skurlag oppsagt. Fordi de var kvinner. (Pappaen til barnet mitt er fra Våler, så dette er av spesiell interesse for meg).

Bedriften valgte å se bort fra prinsippet om at ansiennitet skal gjelde ved oppsigelse, med velsignelse fra kvinnenes egen fagforening. Argumentet var at kvinner ble forsørget, til tross for at oppsigelsen også gjaldt for en av kvinnene som var aleneforsørger for flere barn.

Dette var slett ikke første gang kvinner ble oppsagt fordi de var kvinner. Men i Norge skulle det bli siste gang det ble oppgitt som offisiell grunn for å gi kvinner sparken. For kvinnene ved Våler Skurlag sa nei. Og fikk store deler av Norge med seg i kampen for kvinners rett til arbeid.

Så sent som i 1996 streiket romvertinnene på SAS-hotellene for bedre lønn, og for en utjevning av lønnsforskjellene. Romvertinnene er en yrkesgruppe som tradisjonelt har stor gjennomstrømning og dårlige arbeidsvilkår, og der uorganisert og utenlandsk arbeidskraft dominerer. Og som tittelen tilsier: Det er stort sett kvinner som innehar denne stillingen. Kvinnene får med seg 1400 hotellarbeidere på den 13 dager lange streiken, og seirer med en lønnsøkning på 5 kroner timen, i tillegg til andre innfridde vilkår. En viktig seier, så sent på 90-tallet.

I dag opplever stadig kvinner forskjellsbehandling. Vi får fortsatt lavere lønn for likt arbeid, vi har færre plasser i styrer og i lederstillinger. Hjemme er det fortsatt en skjev fordeling av arbeidsoppgaver. Kvinner vasker og rydder mer enn menn. Det er kvinner som stort sett tar ansvar for barn, mat og hus. Ære være de menn som naturlig gjør dette på lik linje som sin kvinne i hjemmet, men jeg tror nok at det er en overvekt av kvinner som fortsatt tar hjemmeansvaret.

Kvinner må stå på krava mer, vi må si ifra både hjemme og på jobb dersom vi føler oss forskjellsbehandlet. Det er vi som må sloss for våre rettigheter, vi kan ikke forvente at andre gjør det for oss.

Jeg er utrolig privilegert. Jeg bor med en mann som gjør akkurat like mye som meg, både på jobb og hjemme.

Etter å ha jobbet i 20 år, har jeg opplevd situasjoner som ikke er noe særlig å være stolt av for de som skulle kjenne seg igjen. Og som viser at kvinnekamp er like aktuelt i dag som på slutten av 1800-tallet.

• En jobbreise hvor en mannlig leder bryter seg inn på hotellrommet mitt og plutselig står i senga
• Kommentarer om puppestørrelsen min av både mannlige kunder, kollegaer og sjefer
• Kommentarer om klær
• På forespørsel om lønnsøkning fikk jeg en gang svaret ”haha, skal du ha deg vannseng?”
• Tilbud om sengehygge for økte goder

God kvinnedag!