Om å få seg et støttenummer

Jeg skal til Murmansk om 3 uker. Jeg og Dama skal reise ned og besøke den skjønneste dama på hele tundraen.

Vi fikk invitasjon med støttenummer, fylte ut visumsøknader og klistra på våre vakre fjes. Forrige mandag skulle det skje, midt i det verste snøfallet i Oslo på 37 år. Dama kom kjørende i Jack Sparrow’s Volvo. Jack Sparrow er drømmeprins, og siden Damas bil fant det for godt å sprette panseret opp midt på motorveien for noen uker siden, er det nå han som kjører hennes bil – og hun kjører hans. En Volvo. Volvoen er veldig stor, veldig tung og blir veldig fort varm.

Dama plukket meg opp hjemme og vi dro ned til Russlands ambassade på Skillebekk. Vel framme oppdaget jeg at jeg hadde glemt visumstøttenummeret hjemme. Jeg prøvde først å ringe til den skjønne damen på tundraen, men i Russland forvandles alle numre til noe med 800 foran. Derfor trodde hun at jeg var en selger og slengte på røret. Andre gangen svarte en brysk mann og tredje gangen kom jeg rett til en svarer. OK, eneste muligheten var å reise hjem igjen for å hente nummeret. Jeg kom akkurat inn døra, heseblesende (og merk dere at jeg bor i 5. etasje uten heis!), da det tikket inn en melding på mobilen. Det var fra tundraen. Så slet vi oss gjennom snøfallet ned til ambassaden igjen. Allerede en time brukt uten noe annet enn snø, køer og numre.

Tilbake på ambassaden kunne vi endelig stille oss i kø. Russlands ambassade har et bittelite mottak for ”kunder”. Det minner veldig om flyplassen på Røros, hvor 2 dører leder inn til samme rom. Den ene døra heter ”Ankomst” og den andre heter ”Avganger”. På ambassaden har de 3 luker. 2 ved siden av hverandre som heter ”Visum inn” og ”Visum ut”. Den 3. luka heter ”No inquires please!”.

Så stod vi der og venta mens vi pugget på visumstøttenummer 3 av 17. februar. Endelig ble det vår tur, og vi ga fra oss pass og papirer og visumstøttenummer. Mannen i luka snudde seg og bladde i noen papirer. Så snudde han seg til oss igjen, så på papirene våre, så på oss og sa: ”Nei!”. Så skjøv han papirene ut igjen. Men, stotret vi fram, hvorfor ikke? ”Nei!” var alt vi fikk.

Det var bare å dra slukøret derifra. Så vi dro til butikken og skulle ta en trøstekaffe der før Dama reiste hjem igjen. Men så satt hun fast Volvoen i en diger snøfonn og måtte vente helt til Jack Sparrow kunne komme og grave henne ridderlig ut igjen. Det var tross alt en koselig dag i butikken, bare snø og ingen kunder.

Nå viste det seg at støttenummeret vårt må bekreftes før det er aktivt, og bekreftelsen hadde blitt sendt til ambassaden i Kirkenes, og ikke Oslo.

Så i dag troppet vi på ny opp på ambassaden, og krysset fingrene for at denne gangen skulle det gå.

Det er morsomt å lese alle reglene som de har for visumsøknader. Dersom du skal ha visumet med en gang, koster det mer enn om du skal komme tilbake noen dager senere. Unntak for oss med støttenummer – vi er inviterte gjester og har fast beløp. Reglene gjelder for Norge og flest andre land, mens det er helt andre regler for en hel haug andre land, som Italia, Nederland, Belgia, Storbrittannia osv. Vi småler av det vi leser. Spesielt når vi leser at dersom du skal ha et opphold på 3 mnd, så må du fremvise negativ HIV-test! Hahahaha

I alle fall – i dag går det bra! Vi er registrert på støttenummeret og her sitter jeg i butikken med visum.

Så til den skjønneste dama på tundraen – nå kommer vi snart! Hurra!