Denne helgen har vært rar og fin og litt syk. På fredag kom ungene til min kjære og vi hadde eksotisk tacos (hehe) med sinnsykt god guacamole (hjemmelaget av moi selv meg). Jeg og tenåringsdatteren så på en utrolig dårlig, men morsom film om en fyr som var forelska i en dame, men måtte snakke med hunden hennes. Øh…ja, noe sånt.

Lørdag var vi i bursdag, og jeg drakk bare et glass vin. Tror jeg også dro med meg noen bassiller fra et par sjuke kollektiv-damer, for søndagen våknet jeg opp kvalm og med hodepine. Så i hele går bare sov jeg, lå på sofaen, eller sto i minimalt antall minutter.

Høydepunktet på helgen var da kjærsten og barna gikk for å kjøpe årets juletre. På veien leste de “savnet”-lapper som hang på stolpene. Mange handlet om “Brokkmann”, en sort og hvit katt. Og finnerlønn på kr. 2000,-

brokkmann

Tilbake i oppgangen vår, med et digert juletre på slep, oppdager ungene en katt som passer beskrivelsen. Motvillig bæres katten opp til oss og går stressa rundt. Jeg vil gjerne kose, og tar “Brokkmann” på fanget. Hjertet hans hamrer vilt og han vil ut. “Shhhhhhhh”, trøster jeg. “Vi skal bare sjekke hvem du er.” Så roer han seg litt ned. Men verken vann eller skinke vil han ha. Ungene stikker ut igjen og henter savnet-lappen, og vi slår fast at det IKKE er Brokkmann vi har i hus. SPYTT! Så vi slipper katten ut igjen. Men plutselig hører vi mjævving utenfor, og jaggu vil ikke pus inn til oss igjen! Nå maler han og gnir seg inntil alle. Der ser du,  gir du en katt fri vilje, så er du populær. Så vi lar døra stå på gløtt, og pus går inn og ut 5 ganger. Til slutt må vi bære han helt ut av blokka. Lurer på hvor han egentlig bor, og om han kommer på besøk til oss igjen. For det var litt koselig altså.

Datteren min ble glossy i øynene og synes at en katt ville gjort seg sååå bra i huset. Hmmmm