Jeg blogger fra leppeland

Dagen i dag.

Klokka på ringing tidlig. Jeg har time på Elipseklinikken kl. 0900. Hva skal skje? Jo, jeg skal forstørre leppene.

Jeg er småforfengelig, jeg innrømmer det. Jeg har kjøpt nesten alt som har vært på markedet av «plump»-glosser, og synes vel egentlig at de ikke er så veldig bra. De blåser opp leppene, ja, men samtidig bedøver de leppene og tørrer dem ut. Rekk opp hånda, kjærster der ute som har fått følelsesløse lepper av klining det siste året.

Jeg har lest masse om restylane, som er middelet leppene mine skal fylles med.

Restylane er basert på hyaluronsyre, et av kroppens egne naturlige stoffer. Under behandlingen injiseres små mengder av den krystallklare gelen i huden via en svært tynn nål. Syren binder vannet i huden, og «løfter» dermed huden og gjør den fastere.

Sykler avsted fra Frogner til Heggelig, som er en passe lang tur, er god og svett da jeg kommer fram. Tror at dette bare er å sprøyte inn litt leppefyll, så sykle friskt til butikken og åpne kl. 1100. Men nei, det er det ikke. Takk og lov for Tikita, som kan trå til i all hastverk.

Jeg får tannlegebedøvelse rundt hele munnen, og mister følelsen (og hovner opp) fra haka til rett under øynene. Merkelig følelse. Umulig å snakke. Ekkelt å ta bedøvelse, men egentlig ikke så vondt som fryktet. Injiseringen av restylanet går veldig greit, jeg merker ikke noe. Etterpå ser det helt greit ut. Hovent og andeaktig, men greit.

Nå sitter jeg hjemme og venter på at hevelsen skal gå ned, så skal jeg ut i verden igjen. Tror ikke at noen kommer til å snu seg etter meg eller reflektere noe særlig over at leppene mine er så innmari svære. Nå ser de bare litt fyldigere ut, og jeg er så fornøyd!

Eneste aberet nå er at jeg ikke kan kline før lørdag, men da får jeg vel ta igjen for et par dager.