Første stopp Kirkenes
Fredag 23. mars reiste jeg og Dama til Murmansk for å besøke en venninne, den fagreste diplomat på Kola-halvøya.
Klokka 0715 ble jeg plukket opp i Damas grønne limo, nå med nytt panser (hilsen Jack Sparrow). Vi cruiset ut av Oslo og styrte mot Gardermoen. Dama er svært økonomisk og skulle parkere på langtidsparkeringa – du vet, der man betaler nesten ikkeno’, men har det utrolig kjipt med bussing til og fra parkeringsplassen og ingen snømåking. Dette fikk jeg da overtalt henne fra ved å be henne holde venstre fil helt til vi sto trygt i parkeringshuset.
Flyturen oppover til Kirkenes var helt nydelig i deilig solvær og med en fløyelsmyk landing. Ut av flyet trasket vi og Finn Kalvik (!) med store forventninger.
Vi fikk dessverre ikke diplomattransport fra Kirkenes, men måtte ta til takke med siviltransporten. Den foregikk i en liten minibuss som het Gullivers. Det er første gangen jeg har kommet til en buss som viste hvem jeg var! Lise? Tine? Jo da. Først skulle vi kjøres inn til Kirkenes og slå i hjel noen timer der. Første stopp på turen var Statoilstasjonen hvor vår russiske sjåfør gikk ut av bilen. Vi satt som tente lys og ventet. Aha, sjåføren hadde kaffeavtale! Han var inne og fylte opp kruset sittJ
I Kirkenes gikk vi aller først på kafè og spiste lunsj og drakk en inn i helvetes vond kaffekopp. Drømmen om espresso var stor!
Vi trasket bort til senteret og satte oss på kafèen i 2. etasje etter å ha bunkret opp med Udo’s choice. Vi var jo på tur og så at det stod både espresso og cappuchino på menyen. Yes! Endelig. Men nei, kaffemaskinen var kaputt. Så da tok vi vin i stedet og trasket etter hvert mot bussen, lett bedugget og klar for å krysse tundraen.
Forresten – er det noen fra Kirkenes som leser dette og lurte på hvor de Manillusion-flyersene kom fra, så er det altså butikksjefen selv som la de der!
Vi krysser tundraen
Første stopp mot Murmansk er etter litt over en mil, hvor den norske grensestasjonen ”Storskog” ligger. Her gikk vi ut av bussen for passkontroll på den norske siden. Så måtte vi inn i bussen igjen og kjøre hele 100 meter. Det er IKKE lov å gå!
Her var den russiske grensestasjonen ”Boris Glebsk” og vi måtte ut igjen med all bagasje denne gangen. Så skulle visum og pass sjekkes og bagasjen gjennomlyses. Så måtte innreise og utreisepapirer fylles ut.
Dette tok en evighet, men vi nøt synet av de uniformskledde russiske grensevaktene. Spesielt var ”Svetlana” sitrende fin i sin militærgrønne uniform. Skjørt som gikk akkurat under kneet, hvit skjorte med et stramt militærgrønt slips med emblem på, uniformsjakke og hatt med medaljer i rødt og gull og sorte støvler. Hun hadde halvlangt bølgete sort hår med røde striper, og var sminket som bare russiske kvinner kan. Lyseblå øyenskygge og lysrosa leppestift. Helt nydelig!!
Endelig var vi på russisk jord og ferden gikk videre et lite stykke. Da passerte vi den gamle grensestasjonen og ble lyst på med lommelykt og telt (tror vi da).
Første byen vi passerte ligger 3 mil fra Norge og heter Nikkel. Byen ligger der som en spøkelsesby med dødsengler flyvende over seg. Det var mange graver langs veien, og vi trodde først det var krigsofre, men nei. Her er gjennomsnittlig levealder 46 år. Barna begynner på skolen med kroniske lungeskader. Skogen er svidd av. Ikke av brann, men av svovelutslipp. Tenk at det bor 12000 mennesker der stadig. Huff!
Vi kjørte forbi mange militærforlegninger langs veien, Zapoljarni, Kilometer 19, Sputnik og Petsjenga. Så kom vi til Titofka etter 12,5 mil og vi fikk endelig tissa for 5 rubler hver. Etter 5 mil til på humpetittenteia så vi Murmansk funkle i det fjerne, selv om det var over 5 mil igjen. Etter en liten evighet krysset vi endelig Kola-fjorden og krabbet oss opp mot hovedgaten, Prospekt Lenina – hvor venninna vår bor. Prospekt Lenina har østblokksus over seg og er bred og majestetisk. Klokka var 2130 lokal tid og vi var endelig framme!
Frøken Diplomat hadde disket opp indisk kylling og åpna vinflasken. Så der satt vi da, i et vaskekte hjem og så ut på Prospekt Lenina mens vi nøt å endelig være framme.
What to do?
Så hva har vi gjort mens vi har vært borte da?
Vi har selvfølgelig shoppa! Shoppa, shoppa!!
Jeg har hatt fetish-antennene ute hele helgen og har funnet små skatter til butikken. Håndbåren fra Russland – med stor kjærlighet! Jeg fant militærslips, belter, medaljer og hatter. Noen t-skjorter og noen bager. I tillegg fantastiske bracere, ringer, anheng og armbånd. Det var ingen (!) uniformer å oppdrive, men nå er det masse å sette sammen til en egen uniform med hjelp av klær i butikken.
Vi var nede i en militærsjappe, hvor inngangen var ned en trapp. Da vi åpnet døren åpenbarte det seg et stort glassmonter. Inne i monteret var det en utstilling med Hitler og Stalin i helfigurer, med fulle militær gevanter. Hitler står, mens Stalin sitter på en stol. I mellom dem er det et kjøkkenbord og på det bordet står det en stor avlang marsipankake med verdenskartet på. Symbolikken er tydelig. Her deles verden mellom dem.
Det er ellers et litt snodig motebilde i Murmansk, og klær skapt for lange og tynne kvinner. Vi så lite til menn. Det gikk mye i jeans og glorete topper, med broderier og bling-bling. Til buksene gikk det bare med høye hæler. Gatene var helt hullete etter alle de høye hælene som hadde pigget seg gjennom vinteren. Damene var minst 180 høye, og tynne. Med kreative hårfarger, som brannrød, lilla og sort. Alltid lyseblå øyenskygge og lyserosa leppestift.
Husene er forresten også nokså kreative, i fargene. Mintgrønne, turkise, lilla. Virkelig wow! De trenger det som en kontrast til en ellers grå by.
Mat og drikke
Når vi ikke har shoppa har vi spist og drukket. Vi har vært på kafè, for det har de fått i Murmansk, og der serverte de alle mulige kaffetyper, fra espresso til XXL Cappuchino. Overalt er det kaker og pannekaker.
Men jeg er her for å spise borsch – rødbetsuppe. Og på Churchill pub serveres det til forrett. Og nam!! Deilig, skikkelig deilig.
Dama er fovandlet fra sulten single til kjærlighetssyk kolibri, og klarer nesten ikke å spise om dagen. Eneste løsning er å få i henne vodka så magen i alle fall har plass til et par biter middag. Da blir hun i tillegg så happy at hun insisterer på å ta med meg og Frk. Diplomat på nattklubb.
Vi har et håp om å se magedans, og går på nattklubb. Drinkemenyen er uleselig russisk for oss, så vi tar en drinkerullett. Dama og jeg ender opp med peach melba, mens stakkars Frk. Diplomat får en mintgrønn slush med sterk e-smak. Blæh!
Det var ingen magedans i sikte, bare noen eksemplarer av de langbente russiske damene med kokett dans og peking. Nei, det er på tide at damene viser åssen det skal gjøres. Dama og jeg slenger oss ut i dansen og vrikker oss mot hverandre. Oh yeah baby!
Etter dager med shopping, spising og dansing er det hjemtur som venter. Og endelig får vi diplomatbuss over tundraen. Det går smidig og lynraskt. 24 mil tilbakelegges på under 3 timer og vi er hjemme til behagelig Operah-tid.
Frk. Diplomat – vi takker for oppholdet og gleder oss til å se deg igjen snart.
Kolibrien hum-hummet hele veien hjem og har hun ikke eksplodert av kjærlighet så hummer hun ennå!
Dasvedanja!
